Viljen til å møte opp når det er vanskelig
De som vokser, møter opp.
Jeg leste nylig en setning som traff meg:
«Most people want the result. Few people want the process.»
Jo mer jeg tenker over det, desto mer tror jeg den beskriver livet.
Mange ønsker god helse.
Men ikke alle ønsker treningen.
Mange ønsker mestring.
Men ikke alle ønsker øvingen.
Mange ønsker suksess.
Men ikke alle ønsker motgangen.
Mange ønsker resultatet.
Færre ønsker prosessen.
Gjennom årene har jeg lært at motivasjon er en ustabil følgesvenn.
Noen dager er den der.
Andre dager er den ikke.
Hvis vi venter på motivasjon før vi handler, kommer vi ofte ingen vei.
Derfor tror jeg disiplin er undervurdert.
Ikke disiplin som noe hardt og nådeløst.
Men disiplin som evnen til å møte opp.
Også de dagene du er sliten.
Også de dagene du tviler.
Også de dagene du heller vil gjøre noe annet.
Som Shihan i fullkontakt karate har jeg sett dette gjennom mange år.
De som lykkes best er ikke nødvendigvis de mest talentfulle.
Ofte er det de som møter opp.
Igjen.
Og igjen.
Og igjen.
Når andre faller fra.
Det samme ser jeg i næringslivet.
Og i livet generelt.
De som utvikler seg mest er sjelden de som har hatt den enkleste reisen.
Det er de som fortsetter når det blir krevende.
En annen ting jeg har blitt mer bevisst på med årene, er energi.
Hvem bygger energi?
Hvem tar ansvar?
Hvem bidrar?
Og hvem forventer at livet skal gi resultater uten innsatsen som kreves?
Vi trenger alle støtte av og til.
Men jeg har lært at jeg ønsker å omgi meg med mennesker som er villige til å gjøre jobben.
Mennesker som ønsker å vokse.
Mennesker som tar ansvar.
Mennesker som møter opp.
For det er ofte disse menneskene som inspirerer andre til å gjøre det samme.
Kanskje er det nettopp det som skiller dem som kommer dit de ønsker fra dem som blir stående fast.
Ikke talent.
Ikke flaks.
Ikke motivasjon.
Men
.
For de fleste av livets virkelig gode ting finnes på den andre siden av innsats, utholdenhet og disiplin.
Og det er nettopp derfor de er verdifulle.
Hva tenker du?