Hvem har vel sagt at «din tid» er mer verdt enn min tid…
Jeg får av og til spørsmål om hvorfor jeg bruker så mye tid på dette. At jeg orker. At jeg gidder. Skjerpings folkens sier jeg.
Timer i dojo.Helger på stevner.Planlegging.Oppfølging.Samtaler.Utvikling av små og store mennesker.
Svaret er egentlig enkelt:
Fordi det betyr noe.
Gjennom idretten ser jeg hver uke hva fysisk aktivitet faktisk gjør med mennesker.
Ja – vi snakker styrke, balanse, koordinasjon og helse.
Men det stopper ikke der.
Jeg ser 13-åringer som vokser mentalt.
Voksne som tør mer enn de trodde de kunne.
Mennesker som finner trygghet, retning og mestring.
Det handler om robusthet.Om å stå i motgang.Om å håndtere press.Om å reise seg igjen.
Det er livsmestring i praksis.
Klubben er mer enn trening.
Den er et fellesskap.
En storfamilie.
Her spiller bakgrunn ingen rolle.Her er det plass til alle.
Vi bygger relasjoner.Vi bygger lag.
Vi bygger mennesker.
I en tid hvor mange kjenner på utenforskap og ensomhet, er det utrolig sterkt å få være med å skape tilhørighet.
Jeg har aldri angret på tiden jeg har investert i idretten.
Tvert imot.
Hver dag jeg får være med å utvikle mennesker – både barn og voksne – opplever jeg som meningsfull.
Bak disiplin ligger omsorg.Bak struktur ligger kjærlighet.Bak krav ligger et ønske om vekst.
Kjærlighet og omtanke er bakteppet for alt.
Idrett er helse.Idrett er inkludering.Idrett er verdiskaping.Idrett er relasjoner.
Og kanskje viktigst av alt –
idrett er utvikling av mennesker.